Etter farens død, vender Didier Eribon tilbake til barndomsbyen Reims. Det blir også et gjensyn med et arbeiderhjem han brøt med nærmere 30 år tidligere. Han bestemmer seg for å gå fortiden i sømmene og gjenfortelle sin egen og familiens historie, en fortelling om kjønn, klasser og makt. Med en akademikers blikk drøfter Didier hvordan han aldri kom ut av skapet i Reims, hverken som homofil eller politisk liberal, og han undersøker hvordan disse tingene henger sammen. Essayet blir dermed en utforskning av enkeltindividets plass i de store fellesskapene: hvem er inne, og hvem blir stående utenfor?
I «Hjem til Reims» blandes barndom, skam og klassereise, med analyser av seksualitet og politikk. Denne blandingen av den individuelle og den kollektive historien, er svært tankevekkende. Det er blitt en både rørende oppvekstroman og en sylskarp samfunnsanalyse.
